HVPU-reformen 20 år etter
I år er det 20 år siden HVPU-reformen ble vedtatt av Stortinget. Denne progressive og ambisiøse reformen, som innebar total avvikling av institusjonsbaserte tjenester, satte Norge alvorlig på kartet som et foregangsland både i Europa og i store deler av verden ellers.

I høst arrangerte Statens råd for funksjonshemmede en konferanse som satte lys på utviklingshemmedes livssituasjon 19 år etter iverksettelsen av reformen. Bildet som ble tegnet var samstemt og nedslående. Visst har det skjedd en hel del på disse årene, men på mange områder har det skjedd lite eller ingen ting, og sett i lys av reformens ambisjoner og den entusiasme som mange følte i begynnelsen 1990-tallet, kunne resultatene som ble presentert på konferansen være egnet til å skape mismot.

Igjen ble det gitt uttrykk for politisk vilje til å ta et nytt grep. Men hvilke grep? Hva er det egentlig som skal til?

Hvorfor har utviklingen gått så sakte?
Forelesningen vil ta utgangspunkt i dette spørsmålet. Den vil starte med en gjennomgang av ulike forklaringer på hvorfor utviklingen har gått så sakte. Menge av disse forklaringene er viktige, men langt fra tilstrekkelige, bl.a. fordi de selv krever en forklaring.

En åpenbar forklaring er manglende politisk oppmerksomhet etter reformen. Men hvorfor sviktet den politiske oppslutningen?

Ligger hindringen i våre egne hoder?
I andre del vil vi konsentrere oss om en bestemt forklaring, som kanskje kan kaste lys over flere av de andre forklaringene. Tveit Sandvin vil argumentere for at mye av hindringene finnes i våre egne hoder, i våre mentale bilder av hva utviklingshemming er og hvem utviklingshemmede personer er.

At dagens skihoppere hopper så ekstremt mye lengre enn for 50-60 år siden har ikke bare med utstyr å gjøre. Det var ingen som var i stand til å tenke seg muligheten av hopp opp mot 240 meter på 1950-tallet. Derfor bygget de heller ikke bakker for det.

Utviklingshemming som sosialt fenomen handler om noe mye mer - for ikke å si noe helt annet - enn kognitive egenskaper, hevder Tveit Sandvin. Spørsmålet er om det ikke er våre forestillinger om hva utviklingshemming er, og om hvem utviklingshemmede kan være, som har vært det fremste hinder for utvikling.