Reisen til en glemt konflikt
Skrevet av Ole Martin Ellefsen og Endre Solhjem Knutsen, studenter ved Høgskolen i Lillehammer, Internasjonale studier.

Det er en spent gjeng som som hører stemmen over intercomanlegget på gardemoen rope opp flyet til Dubrovnic. Studentene flokker seg ivrig rundt gaten, forventningsfulle og spente på hva den neste uken vil bringe. Planene er lagt for lenge siden, først en dag i Dubrovnik, Kroatia. Adriaterhavslandet frister, og værmelingen har varselet flott og varmt vær. Deretter bærer det avsted med buss til Bosnia-Hercegovina, føste stopp Mostar. Deretter Saravjeo og en dagstur til Srebenica.

Værmeldingen slo ikke feil. Solen varmer de kalde nordmennene, som ikke har følt solsteik og sommervær på lang tid. Dubrovnic er en aldeles vakker by. Trange brosteinslagte gater med store grønne palmer og et appelsintre nå og da. Den behagelige lyden av avslappende dønninger fra havet myker opp stive nordmenn.

Ingenting vitner om krig i Dubrovnic
Gamlebyen i Dubrovnik ble grunnlagt i år 639 og er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Det er denne delen av byen som gjør Dubrovnik til en perle. Store murer og høye tårn gjør at den ligner en vakker middelalderborg.

Byen ble påført store øddeleggelser av bombardementer under krigen i 1991, men er restaurert og pusset opp. Ingenting vitner om krigen.

Bosnia Hercegovina
Etter en overnatting i Dubrovnik setter vi kurs mot Bosnia Hercegovina. Kontrasten blir stor fra solfylte Dubrovnik til den bosniske landsbygda. Små landsbyer med raste hustak og kulehull i tillegg til en og annen geit i bånd. Selv om forskjellene er store, flagger likevel bosnierne i dette området med det Kroatiske flagget.

Splittelsen i befolkningen er markant straks vi krysser grensen. Naboer fra samme landsby, i samme gate føler de tilhører to forskjellige land. Noen kroater, andre bosnjaker.

En konvoi av sementbiler, fem i rekken, møter oss ved Mostars bygrense. Dette er en by hvor splittelsene er store og ødeleggelsene etter krigen fortsatt er tydelige. Bosnia er fremdeles et u-land å regne og deres økonomiske situasjon gjør at oppbyggingen går sakte fremover.

Broen i Mostar
Mostar er kjent for sin smaragdgrønne elv og den hvite, bueformede broen som krysser den. Broen bant bosnjaker, kroater og serbere sammen. Da den ble sprengt under krigen 1992-95 var det et sterkt symbolsk nederlag for innbyggerne i Mostar.

Krigen ga innbyggerne to bystyrer og skolesystemet ble splittet mellom to ”skift” av elever. Muslimer om morgenen og serbere/kroater om kvelden. De har alt fra hver sine lærere og hver sin administrasjon til hvert sitt renholdspersonell og vaktmestere.

I tillegg er det lagt inn en pause mellom skiftene. Elevene må ikke risikere å treffe hverandre på skoleveien.

Nansen Dialogue Center
Elevene fra Lillehammer sitter flokket i foredragssalen på Nansen Dialogue Centar, avd. Mostar. Nansen dialog-senter har tilholdssted på Lillehammer og ble opprettet i forbindelse med OL. Bosniere sendes til Lillehammer og kurses i konfliktløsning og bruk av dialog som verktøy for å binde gruppene sammen, nok en gang.

”Problemet er at identitet og religion er politikk i Bosnia” sier en ansatt ved NDS-Mostar. ”Politikerne ønsker et segregert samfunn og det gjøres lite for å bedre situasjonen slik den er i dag. Det har vokst frem en ny gren av mennesker som tjener på denne segregeringen. Enten ved sanking av politiske stemmer eller innføring av nye språkregler (spesifikke for gruppene) og lærebøker som forteller historien slik de selv oppfatter dem. De etniske gruppene har svært forskjellige syn på historiske hendelser og ulik forståelsen av konflikten”.

Konstante påminnelser
I byen er kampen mellom gruppene og deres religioner fremtredende selv for en gjeng sløve studenter, traskende rundt som bildeknipsende turister. Bønnerop fra en av de mange moskeene og kirkeklokker som ringer.

På toppen av fjellet over Mostar står det er stort kors, plassert der hæren hadde sin uskytningsplass for granater rettet mot byen. Det står der som en konstant påminnelse for de mange bosniske muslimene (bosnjakene) om overgrepene de engang har blitt utsatt for.

Den er denne typen påmindelser i det skjulte og den åpenbare segregeringen som tærer på det bosniske folk, av alle grupper.

Sarajevo - motsetningenes by
Etter en overnatting på et lite hotell ved elvebredden i Mostar, ruller bussen videre mot hovedstaden, Sarajevo. Rekkene med klassisk rektangulær øst-blokk arkitektur er det første som slår oss. De høye, grå murbygningene er designet kun etter praktiske hensyn, ikke estetiske. Mellom de nyoppførte glassfasadene står slitne bygg som minner om krigen. Uten tak, med kulehull og knuste ruter.

Første etasje; en trendy cafè. Andre etasje; noe som kan minne om antikke, greske ruiner. Dette er motsetningenes by. Byen for det gamle, forent med den moderne sivilisasjon. Sarajevo er under opppussing. Bosnias parlament og byens tvillingtårn kunne passet inn i en hvilken som helst storby. Likevel er det langt til mål.

I Saravejo var planene lagt. Vi skal besøke parlamentet, universitetet, besøk på den norske ambassaden og de ulike relgiøse tilholdsstedene. Vi håper også på litt tid til sightseeing og utforskning av byen.

Møtet med studenter i Bosnia
Selv om vi ankom universitetet en kald og og regntung ettermiddag, var stemningen god. Dette var vårt møte med det virkelige Bosnia. Ikke Bosnia gjennom en kameralinse eller tv-skjermen, men møtet med menneskene.

Studentene er ivrige, engasjerte og snakker i munnen på hverandre. De syntes tydelig vi er svært sjenerte og innadvendte. De har svært gode språklige ferdigheter. Flere av dem snakker opp mot fire språk flytende, uten noen gang å ha vært utenfor Bosnias grenser.

”Vi ønsker alle å dra til utlandet; men det er praktisk talt umulig. For å skaffe visum, selv til naboland må vi gjennom et tungt byråkrati og en rekke intervjuer. Flere av oss samarbeider med utlandske universiteter, men vi får nesten aldri sjanse til å få gjennomført forskningsprosjekter eller dra på besøk”.

Etter en kort presentasjon av universitetet i den utdaterte og eneste forelesningssalen får vi tid til å snakke med studentene. Alle er svært nysgjerrige på den etniske segregeringen og krigen. Studentene svarer villig. De forteller om et følelse av håpløshet over situasjonen landet er i.

”Folk er uvitende, dumme og uutdannede i Bosnia. Spesielt på landsbygda. Det er derfor disse skapte skillelinjene står sterkt. Vi kan selv ikke se forskjell på hverandre, vi har likt språk og like verdier. Likevel har vi foreldre, politikere, stat og religiøse ledere som ønsker å skille oss. Alt er politikk i Bosnia.”

Jakten på krigsforbrytere
Nansen dialogsenter hadde avtalt med den norske ambassaden i Sarajevo. Vi måtte benytte oss av et kjellerrom som den svenske ambassaden vanligvis brukte som trimrom. Det vanlige møterommet ble brukt av KRIPOS med direkte satelittoverførsel til en norsk rettsak. Jakten på krigsforbrytere er langt fra over og norsk politi deltar aktivt, ettersom flere av disse har bosatt seg i Norge etter krigen.

Den norske ambassadøren ga oss en innføring i Bosnisk historie, krigen, segregering og en oppdatering om den politiske situasjonen i Bosnia. Vi fikk med dette innsikt i det kaotiske byråkratiske systemet i Bosnia.

Mot Srebrenica
I kraftig snøvær kjørte vi nordover mot Srebrenica tross i at guiden vår ikke forsto poenget. ”Srebenica er et dystert sted sa han. Det er ingening å se der....” . Vi tok en pitstop på en heller tivilsom restaurant, der den tradisjonelle bosniske servicefindeligheten rådet.

På reisen i Bosnia opplevde vi sjelden å føle oss velkommne på restauranter og butikker. En hver forespørsel ble møtt med overdrevene sukk og himmlende øyne. Service er fremdeles ukjent i Øst-Europa, selv etter murens fall.

På vei til Srebenica møtte vi en lang fattigere del av landet. Straks vi kom inn i den serbiske delen av Bosnia så vi en markant forskjell. Stemmnigen var dyster og ødeleggelsen etter krigen var enda tydligere.

Det var i dette området de største overgrepene og folkemordene fant sted. Et minnested med 8372 gravstøtter. Alle drept på fem dager. Det var ingen som ikke ble grepet av inntrykkene ved gravplassen.

Vi besøkte også det lokale ungdommsenteret der vi ble fortalt om forsoningprosessen og arbeid med ungdommen i byen. Ungdommsenteret har klare regler; ingen banning, ingen politikk og absolutt ingen etnisk forskjell. Her er alle like.

Må ikke glemme
Vi satt igjen med sterke inntrykk da vi dro fra Bosnia. Konflikten er fremdeles levende for folk bor der og på ingen måte glemt. Kun glemt av verdens medier. Straks geværilden stilnet forsvant også den internasjonale oppmerksomheten.

Det jobbes likevel på flere nivåer dog uten medienes dekning. Sarajevo er full av diplomater og ikke-statlige organisasjoner eks. Nansen Dialogsenter, som jobber for å opprettholde og forhåpentligvis styrke freden i landet. Situasjonen er spent og folk lever i uvisshet og frykt.

Det er viktig at folk ikke glemmer Bosnia. Vi kunne dra derfra etter en fantastisk opplevelse, på godt og vondt. Vi oppfordrer folk til å besøke Bosnia Hercegovina og ikke bare fokusere på krigen, men se det vakre og hjelpe dem å se fremover.